Jeg
gledet meg veldig til å reise til Syria, men jeg hadde en stor
bekymring: Hva slags klær skulle jeg ha på meg? Jeg hadde
hørt at de fleste menneskene i Syria er muslimer. Noen muslimer
er nøye på at kvinner ikke får vise seg ute uten å dekke til
ansiktet og kroppen sin. Fordi jeg er en jentebamse, tenkte jeg
det var best å ta med seg en burka i ryggsekken, i tilfelle det
var skikken å bruke en slik drakt dit jeg kom. Puhhhh - ganske
varmt og uvant å ha et slik klesplagg på seg:
Reisen
til Syria var lang og slitsom. Vi måtte reise med tre fly, og
deretter kjørte vi med bil i mange timer. Det var 40 grader i
skyggen, så jeg ble glad da jeg fikk høre at jeg ikke behøvde
å ha burka på meg! Mange kvinner i Syria har et tørkle på
hodet, både for å beskyttet seg mot solen, på grunn av
religionen, og fordi det er en tradisjon:
Damen
i midten her heter Souad og er bestemor til Sanna. Hun likte meg
veldig godt, og ville ikke at jeg skulle reise tilbake til
Norge. Jeg likte henne veldig godt også, men jeg forsto ikke et
ord av det hun sa, for hun snakket arabisk. Dessuten, hva ville
Ragnar og vennene mine i 3A sagt om jeg ikke hadde kommet
hjem?
Store
deler av Syria består av fjell og halvørken. En dag reiste vi
inn i ørkenen, til en by som heter Palmyra. Disse ruinene er en
del av verdens eldste sivilisasjoner, 4-5000 år gamle. Helt
utrolig å få se dette - tenk at det bodde mennesker her for
så lenge siden! Hotellet vi bodde på lå midt i en grønn oase
i denne byen.
Husker
du kamelen jeg ble kjent med på Hamleys i London? I disse gamle
ruinene i Palmyra ble jeg kjent med en mye større kamel - en
helt levende en! Den var fire år gammel, og het Vadda. Det
betyr "Svarte øyne", og det hadde den!
Her
snuser Vadda på meg, han syntes nok det var rart å se en
bjørn midt i ørkenen!
Med
40 grader i skyggen ble selv bomullsgenseren min for varm, så
jeg kastet likegodt alle klærne. Mannen som eide Vadda syntes
at jeg skulle få sitte på hodet til kamelen også. Jeg ble
helt svimmel av å sitte høyt der oppe, man jammen var det
gøy!
I
Syria legger alle seg veldig sent, barna også. Det er fordi det
er så fryktelig varmt midt på dagen, så det nesten ikke går
an å jobbe. Derfor tar folk seg fri noen timer midt på dagen
og sover litt da. Sent en kveld da vi gikk en tur kom vi til et
sted der de selger vannpiper. Er de ikke fine? I Syria røker
alle vannpipe, og det er visst ikke farlig å røke, for de
bruker frukt i stedet for tobakk i pipa.
Jeg
fikk en liten vannpipe som jeg skulle ta med til klassen min, og
her hjelper Sanna meg så jeg får prøve den.
Vannpipe
heter "nargile" på arabisk.
Det
var artig å besøke noen av alle markedene som finnes i Syria.
På dette markedet var det krydder med ulike lukter og farger
så langt øyet kunne se. Jeg satte meg like godt opp i en
kryddersekk - helt overveldet av alle sanseinntrykkene.
Etter
mye leting fikk Sanna og jeg endelig øye på et syrisk flagg.
Vi
var også i Aleppo, som er den største byen i Syria, med 1,9
millioner innbyggere. Denne byen ligger like ved grensen til
Tyrkia. En dag var vi invitert til et 800 år gammelt Haman, et
tyrkisk bad. Vi ble vasket, skrubbet og massert av noen
som jobber der, og etterpå ble vi pakket inn i
frottéhåndklær. Vi ble ganske røde i kinnene etter den
behandlingen.
Byen
Aleppo er 4000 år gammel, og den lå ved den viktigste
karavaneveien fra Middelhavet gjennom Syria til Bagdad.
Hovedstaden i Syria heter Damaskus.
Vi
besøkte den lille byen Maloula siste dagen før vi skulle reise
hjem. I Syria er de fleste menneskene muslimer, men i denne byen
er det mange kristne også. Jeg syntes det var fint å avslutte
Syria-turen med et besøk ved verdens eldste kirke, den er bygd
i år 63 e.Kr.
Kirken
var ikke så stor, men veldig fin! Nå bor det nonner i kirken.
Nesten
trist å reise tilbake til begynnende høst i skogfulle Trysil
etter å ha opplevd et så varmt og annerledes land. Takk til
reisefølget mitt for en fantastisk tur! |