|
Reisebrev
fra Ragnar påsken 2005.
Jeg
reiste sammen med Henry og Grete som er lærere i 6.klassene i
år. Vi besøkte noen gode venner av dem som bor i Ni i
Serbia. Tidlig torsdagsmorgen reiste vi fra Gardermoen med Czech
Airlines. Vi mellomlandet i Praha. Her var også språket helt
uforståelig for meg. Jeg tok et bilde av meg under et av
skiltene der.
Vi
fløy til Beograd. Der ventet to gode venner; Jugoslav og
Robert. Det var en koselig overraskelse. Da slapp vi å humpe på
buss i 3 timer ned til Ni. Vi skulle bo hos Jugoslav, og
Robert var overraskelsen, som kom helt fra Pula i Kroatia bare for å treffe
oss.
I Ni ventet Danijela, som er kona til Jugoslav, på oss.
Det ble litt mye språk rundt meg, både serbisk, kroatisk,
engelsk og norsk, så jeg gikk tidlig og la meg.
Fredag
dro vi ut for å se Ni og litt av området + at vi skulle
feire bursdagen til Robert.
Men
aller først måtte vi registrere oss hos politiet siden vi
bodde privat og ikke på hotell. Det var tungvint, jammen gla
vi slipper slikt hjemme i Trysil. Først måtte vi i en
bokhandel for å kjøpe flere skjemaer, alle med kyrilliske
bokstaver, så måtte vi stille oss opp foran ei stor tavle og
prøve å fylle ut alt. Det var vanskelig, også for Jugoslav og
Danijela, som er fra Ni. Robert måtte også fylle ut skjema
siden han er fra Kroatia.
Da
vi omsider hadde fylt ut alt, fikk vi vite at vi måtte på
andre siden av byen til en politistasjon der for å få levert
papirene og få en liten lapp / kvittering som viste at vi var
registrert. Puh! Tenk om vi hadde vært alene og ikke kunne
verken språket eller bokstavene der! Vi hadde aldri klart oss.
. .
Først
dro vi for å se på noe de kaller for hodeskalletårnet. Det
var helt makabert! Jeg måtte gjemme meg godt i armkroken på
vennene mine og turte neste ikke se med det ene øyet en gang. I
1809 gjorde serberne opprør mot tyrkerne, som hadde tatt landet
og hatt det i mange hundre år. Tyrkerne murte inn hodene på
952 serbere i tårnet for at resten av befolkningen ikke skulle
tørre å gjøre opprør igjen. Nå er det nesten 60 hodeskaller
igjen der. Veldig mange ble fjernet av slektninger for å
begrave dem.
Vi
kjørte forbi en typisk serbisk bondegård.
Vi kjørte deretter gjennom en stor canyon - Ѕіčеυαčка
Klisura. (Klisura betyr kløft.) Der tok vi en del
bilder.
Vi
stoppet i Nika Banja, et sted med varme kilder. Der var vi
inne i ei ortodoks kirke. Den var lita, ingen sitteplasser. Det
er fordi alle står under gudstjenesten. Presten vifter med røkelse
hele tida. Det var masse bilder av helgener der. Det lå penger
overalt. Det var til mennesker i nød.
Det
er vanlig at folk tenner lys for levende og døde. Det gjorde vi
også. Lysene sto i vannbad i to etasjer. Oppe tente vi lys for
de som er i live, nede tente vi lys for de som var døde.
Bestefaren
til Danijela var prest i ei slik ortodoks kirke.
Vannet
i varmekildene her var radioaktive, noe som er godt for folk med
ledd og muskel-lidelser. Derfor hadde de også flere sykehus og
hoteller der. Akkurat mens vi var der var ikke vannet som vi
kunne nå varmt. Det kom av alt smeltevannet fra våren som rant
ut i det før det nådde oss.
Om
kvelden spiste vi middag på en serbisk restaurant. På veggene
hang det fine nasjonaldrakter.
Jeg spiste ćevapčići,
som er en gammel matrett som stammer fra tyrkerne. Det er noen
små kjøttruller som er veldig gode!
Jeg ble
kjent med en kelner på restauranten.
Søndag
reiste Robert tilbake til Pula i Kroatia. Det var litt trist å
si ha det! til han. Vi var blitt gode venner. Han var
veldig flink til å ta meg med rundt, bære meg og beskytte meg
når noe var litt skummelt.
Vi
som ble igjen i Ni dro på biltur opp i fjellet der det var
nokså mye snø. Jeg har nok av det i Trysil, så jeg sovnet. Da
jeg våknet igjen var vi tilbake i byen og på tur til en isbar.
Der hadde de meter på meter med deilige kaker og is i mange
ulike smaker. Gjett om vi fråtset! Magen blir dessverre mye
fortere mett enn øynene.
Vi
behøver ikke tenke på pengene fordi alt er veldig billig for
oss der nede. Ting koster omtrent det samme i dinarer som det gjør
i kroner her hjemme, og vi får ti dinarer for en krone.
Om
kvelden laget Jugoslav og Danijela deilig pizza.
Fikk
besøk av søstera til Danijela og mannen hennes. De heter Ivana,
kalt Kika, og Aleksandar, kalt Saa. Aleksandar har en bror som
bor i Nord-Norge og er gift med ei norsk jente, det var morsomt
å høre, syntes jeg.
Mandag
tok vi det mer med ro. Vi var på skolen vi skulle besøke for
å gjøre avtale med dem. Dette var noe jeg gledet meg kjempemye
til! Vi vandret også litt rundt i byen og kikket på hva de har
i butikkene der.
Tirsdag
dro vi på en spennende utflukt. Vi kjørte mot Kosovo og opp en
hullete og smal fjellvei til en stor attraksjon som heter
Djavulja Varo. Det betyr djevelens landsby. Dere må
nesten se på bildene for å skjønne litt av det jeg snakker
om. Høyt oppe i skråningen står djevlene. Det er støtter
av grus og stein med hatter av hard stein på toppen.
Henry og
Jugoslav klatret opp på høyden for å kunne se andre siden.
Der var det stupbratt ned og løs masse som lett kunne rase ut.
Jammen godt ikke jeg klatret opp!
Det var nesten bare gamle folk igjen i området, for mange hadde
flyktet fordi det var utrygt å bo der. Vi møtte også noen
hunder, og jeg ble litt redd, for en av hundene virket ikke
frisk, og den var sint. Jeg tenkte litt på en farlig
hundesykdom som heter rabies, men det hendte ikke noe galt i det
hele tatt.
Onsdag
var vi på besøk på en skole i Ni som heter Sveti Sava. Først
var vi sammen med mange elever fra 8.klasse. De er like gamle
som de elevene i Norge som går i 9.klasse. I Serbia begynner de
på skolen når de er 7 år.
Elevene
var kjempekoselige og utrolig blide. Vi fortalte om Norge og om
mine reiser rundt i verden.
Mange sa at de var
rent misunnelig
på meg som hadde reist så mye.
De vi fikk snakket med alene sa at de aldri hadde truffet
noen som snakket et fremmed språk før. Vi var lenge sammen med
dem.
Etterpå besøkte vi en 1.klasse. De var fryktelig søte og
sjenerte, i alle fall i begynnelsen.
Der
fortalte vi om meg og mye av det jeg har opplevd. De syns nok
det var koselig at jeg hadde en kjæreste hjemme i Trysil.
Jeg klarte
ikke å lese noe i skolebøkene her, jeg.
Gjett hvem som er midtpunktet her!
Ut
på ettermiddagen dro vi ned til elva og hadde en Bar-B-Q i godværet.
Vi grillet masse god mat. Aller best var det som er typisk
serbisk: Pølsene deres og hamburgeren som de kaller for
pljeskavica. Pljeskavica er mye bedre enn vanlig
hamburger!
Torsdag
dro vi til Beograd. Vi skulle fly hjem på fredag. Bussturen til
Beograd ble litt spennende, for bussen begynte å brenne. Det
var heldigvis ikke så dramatisk, vi så ikke flammer. Etter et
par timer fikk vi ny buss som fraktet frem.
Det
var jammen spent å reise til Nis i Serbia. Det er så mye nytt
å se og oppleve. Nytt land: Før het det Jugoslavia, men nå er
landet delt i flere mindre land. Nytt språk: Serbisk, som jeg
ikke forstår noe av. Jeg har da lært at takk heter hvala
og bamse heter meda.
Nytt alfabet: De bruker kyrilliske bokstaver. Noe som er helt
umulig for meg å lese. Her ved dette gamle fredete treet er et
skilt med kyrilliske bokstaver:
Her står det bamse med kyrilliske
bokstaver: МЕДА.
Kanskje du vil lære å telle på serbisk? Da kan du prøve her:
jedan, dva, tri, četeri, pet, est, sedam, osam, devet,
deset.
Lett å lære tallet 3 i hvert fall - det heter akkurat det
samme som i Trysil!
Serbisk
musikk er ganske ulik den musikken vi pleier å høre på i
Norge. Kanskje du kan høre litt serbisk musikk hvis du klikker her.
Til
slutt vil jeg takke Grete, Henry og vennene deres i Serbia for
at de tok seg så godt av meg! Jeg har fått mange nye venner,
og lært mye som jeg vil lære videre til vennene mine i 3A!
Ragnar
Rosengrens side |
