Gjett om jeg gledet meg til å komme til London! Kari har fortalt mye om de ulike tingene vi har i "English Corner" i klasserommet, og jeg var veldig spent på om jeg kom til å få se noe av dette i virkeligheten.

Vi var bare innom hotellet som snarest den første dagen før vi gikk ut på oppdagelsestur. Hva fant vi utenfor hotellet? Jo, en typisk London-drosje! Jeg ble litt flau da Kari strente rett bort til sjåføren og spurte om å få ta bilde av meg i taxi'n. Men sjåføren syntes det var helt greit, han.

London-drosjene er like kjent som de røde to-etasjes bussene. De fleste er svarte, og jeg har hørt at de er så høye fordi fine menn før i tiden skulle slippe å ta av seg flosshatten når de satte seg inn i bilen! De som vil bli drosjesjåfører må trene mye både på å kjøre og på gatenavn før de blir godkjent. Det er ikke så rart, for London har 7,6 millioner innbyggere (9,6 millioner med forsteder), og det er kjempestor trafikk her. Dessuten er det ikke lov til å kjøre med bulk på bilen!

 De røde postkassene jeg hadde hørt om var mye større enn jeg trodde! Jeg nådde ikke opp da jeg skulle poste kortene mine:

Men telefonkioskene var akkurat slik jeg hadde sett for meg:

Den første ettermiddagen gikk vi en tur langs Themsen, elva som renner gjennom London. Jeg så mange broer, men ikke London Bridge, som vi synger om i klassen. Men vi gikk over Millenium Bridge, som er en ganske ny gangbro. 

På ene siden av broen fant vi St. Pauls's Cathedral. Det er den nest største kirken i Europa, bare Peterskirken i Roma er større. Kari har fortalt at det er fabelaktig utsikt fra tårnet. Jeg hadde kjempelyst til å se på utsikten, men da jeg hørte at det var 627 trappetrinn opp, fant jeg ut at det ville bli for slitsomt for mine små ben!

Vi gikk tilbake over broen og inn på Tate Modern, som er et veldig stort museum for moderne kunst. Det var godt å hvile føttene og få seg litt kaldt å drikke, og utsikten fra 7. etasje var flott - vi så rett ned på Themsen, Millenium Bridge og St. Paul:

Noe av det kjedeligste jeg vet er å traske rundt i butikker, så jeg spurte pent om å få være igjen på hotellet dagen etter da Kari og mannen hennes skulle shoppe. Men heldigvis fikk de overtalt meg til å bli med. Kari hadde nemlig planlagt å ta meg med til Hamleys, Europas største leketøybutikk. Jeg ble helt målløs da jeg kom inn, her var det fem etasjer fulle med leker! Jeg kom meg aldri lenger enn til første etasje, for her trivdes jeg så godt blant masse slektninger av meg:

Jeg fant meg en ny bestevenn her (nest etter Lina da, selvfølgelig), og prøvde å overtale Kari til å kjøpe bamsevennen slik at jeg kunne ta ham med hjem til Norge. Forstår ennå ikke hvorfor Kari nektet plent å kjøpe ham, for han er da så søt, ikke sant?

Jeg var helt skjelven i bena da Kari skulle fotografere meg foran dette kosedyret. Men heldigvis sto det helt stille, og var visst ikke farlig i det hele tatt:

Her traff jeg en kompis som passet meg perfekt - men han var for lat til å ta meg med ut i Londons gater på ridetur:

Vil du se meg sammen med flere av vennene jeg fikk på Hamleys, kan du trykke her.

Alt i London er visst "Europas største". Alle dere som kjenner meg vet at jeg elsker bøker. For å glede meg, tok Kari meg med til Waterstone's, som visstnok ikke bare er Europas, men kanskje verdens største bokhandel. Her er det både restaurant, kafeer og barer, og for å komme til barneavdelingen, måtte vi helt opp i tredje etasje. Wow, for en mengde med bøker! Det var ikke lov å fotografere her, men da den vennlige damen i kassa hørte at jeg er en bamse som reiser verden rundt, gikk hun og spurte sjefen sin, og så kom hun smilende tilbake og sa "Værsågod - bare ta bilder!" (Hun snakket engelsk, da, selvfølgelig.) Det du ser her er bare en bitte liten del av barneavdelingen:

Her fant vi noen engelske ABC-bøker:

Etter å ha besøkt Hamleys og Waterstone's skal jeg aldri mer klage over at det er kjedelig å gå i butikker!

Vi ble slitne av all gåinga, og valgte å tilbringe kvelden på hotellet. Kjedelig, synes du? Å nei, ikke når det var EM i fotball, og kveldens kamp var Portugal - England. Jeg rigget meg til foran TV'n med flagg i sekken, og selvfølgelig heiet jeg på England.

Men tror du det hjalp? England tapte, og ble slått ut av EM. Snufs . . . !

Jeg kunne ikke reise hjem uten å ha sett Buckingham Palace, slottet til dronning Elizabeth (- hun har forresten mange slott). 

Jeg hadde virkelig trodd hun skulle komme ut og hilse på meg, men da hun ikke gjorde det, foreslo jeg at vi kunne gå inn på slottet og kanskje drikke formiddags-te med henne - de drikker visst mye te i England. Men Kari sa at det slett ikke gikk an, og etter hvert forsto jeg at det stemte. I porten sto det en politimann og passet på, og ved inngangen til slottet sto dronningens egne vakter og passet på. Her var det ingen sjanse for en fattig liten bamse som meg å komme inn . . .

Jeg ble litt interessert i dronningens vakter, så vi gikk til Horse Guards, og jammen kom vi akkurat da de ridende vaktene hadde vaktskifte. Flott å se på!

På andre siden av Horse Guards traff jeg denne trivelige politimannen. Han syntes nok det var litt flaut å stå der med en bamse i armkroken, for to av  politikompisene hans sto og lo av oss da vi ble fotografert. De var ikke tøffe nok til å bli med på bildet! En politimann i London blir kalt for Bobby, og noen av dem bruker slik hjelm som vennen min her:

Ved Themsen igjen. Synes du jeg ser sur ut? Jeg var ikke bare sur, jeg var livredd! Det blåste fælt, og det var bare 20 cm rekkverk som skilte meg fra drukningsdøden i elva. Tenk om jeg skulle blåse ned og aldri få se Lina og vennene mine i 2A mer! Jeg klamret meg fast, og pustet lettet ut da jeg ble reddet ned fra rekkverket. 

Sur? Ja, det var jeg også. Ser du London Eye i bakgrunnen? Hadde virkelig trodd at jeg skulle få meg en tur med verdens største pariserhjul, men nei da, Kari hadde kjørt med det to ganger før, og ville ikke se på utsikten i år.

Når det er fint vær kan man visst se 40 kilometer over London mot Sør-England. Hjulet bruker 32 minutter på en runde, og det er plass til 25 mennesker i hver "boble". Jeg måtte nøye meg med å se hele herligheten fra utsiden - 

- og titte på disse bildene for å se hvordan utsikten er der oppe fra:

Vel, vel - jeg er ikke sur lenge om gangen. Da jeg hadde kommet meg litt etter redd-for-å-drukne-opplevelsen, trasket jeg trøstig videre over broen. På andre siden fikk jeg se Parlamentet, som er nesten det samme som Stortinget i Norge. 

Litt større enn Stortings-bygningen i Oslo!
Ser du tårnet med klokka på til høyre på Parlamentet? 

Tårnet med de fire urskivene blir kalt Big Ben, men det er egentlig den store klokka inni tårnet som heter Big Ben. Den veier 14 tonn, og slår hver time. Urskivene på tårnet ser ikke så store ut, men de er 7,5 meter i diameter, og minuttviserne er 4,25 meter lange.  Litt av ei klokke, må jeg si!

Vi opplevde mye mer i London, men det tar for mye plass å fortelle om alt og vise alle bildene. Og noen hemmeligheter må vi vel få lov til å ha? 

Men før jeg takker for meg fra London, vil jeg vise litt fra noen av spaserturene vi tok. London har mange flotte parker. På vei til Regents Park gikk vi langs Regents Canal. Ved Little Venice lå det mange båter.

Den aller fineste hadde masse blomster og pynt rundt seg. En mann stoppet og fortalte oss at denne båten alltid lå fortøyd, og eierne brukte mye tid på å ha det så fint rundt seg. Hvis du ser godt etter, ser du at det er en slags kano oppå båten.

I Regents Park gikk vi inn i Queen Mary's rosehage. Se så mange flotte roser!

Ikke vet jeg hvorfor Kari absolutt skulle ha bilde av meg ved disse rosene. Alle mannlige turister som gikk forbi lo og ville bli tatt bilde av ved disse rosene.

Vi gikk videre til Primrose Hill. Åsen er bare 66 m.o.h., men likevel er det flott utsikt over London herfra. Ser du London Eye? Midt i bildet kan du se aviariet, det store fugleburet i London Zoo.

Hotellet vårt lå like ved Hyde Park - den er kjempestor! Det er mange som jogger her, og det går an å leie hest og ta seg en ridetur. Serpentine er en kunstig innsjø midt i parken, og her går det an å leie båt og kose seg ute på vannet. Den dagen vi gikk forbi sjøen, var det kaldt, og det var bare en eneste båt å se.

Den eneste som var tøff nok til å sette seg i en fluktstol i parken denne dagen - hvem var det? Jo, vikingen Ragnar Rosengren fra Norge!

Det kostet penger å sitte her, og mannen som tok betalt så veldig rart på meg. Han hadde nok aldri hatt en så kortvokst kunde! Da han tok pengeveska og var på tur bort til meg, spratt jeg opp av stolen og gikk videre. Det får være måte på hva man skal bruke feriepengene til!

Det er masse fugler og dyr å titte på i parkene i London. 

Like ved Hyde Park ligger Kensington Gardens, og her fant jeg en fin skulptur å klatre opp i . Det er Peter Pan, gutten som ikke ville bli voksen. Han spiller fløyte for alver og dyr. Trykk på bildet hvis du vil se litt nøyere på denne berømte statuen.

Jeg foreslo at vi skulle skaffe oss ny grind da jeg fikk se denne:

Men Kari trodde ikke den ville passe helt hjemme i Trysil. Og da jeg fikk høre at dette var porten til Kensington Palace, slottet der prinsesse Diana bodde da hun levde, forsto jeg at ideen kanskje ikke var så god. Men flott var den, i hvert fall.

Denne hagen som tilhørte slottet kunne vi ikke gå inn i, men jeg satte meg på gjerdet og beundret den. 

Selv om vi reiste mye med tog under bakken i London -

gikk vi så mye at jeg fikk både vannblemmer og gnagsår på føttene mine. Så selv om det var mye annet jeg kunne tenkt meg å se i London, syntes jeg det var deilig å sette seg på flyet og reise hjem etter fem dager. Jeg har jo alltid nye turer å glede meg til!